Emma Josefine

remember to live

Alle mennesker eksisterer, men kun et fåtall lever.

Vi mennesker er vanedyr. Vi er redde for det som er ukjent, skummelt og risikofylt. Det som er trygt og godt, det er nettopp disse rutinene vi fyller hver dag med. Gå på skole, jobbe og kanskje trene. Men hva med det man virkelig vil gjøre, men føler hverdagen hindrer en til å gjøre. De setter vi som oftes til side og drømmer om, mens vi fortsetter med de samme gamle rutinene.

For å leve må man realisere drømmene man har, ta sjansen og kjenne på hvordan det faktisk er å sette seg selv ut i livet. Det kan føles skummelt, for drømmene er somregel ikke hva man gjør ril vanelig. Om de så er store eller små, GJØR DET ! Vi mennesker klager så mye på hvor kjedelig hverdagen kan være, så hvorfor ikke få en slutt på det. Man sier ofte at man skal tenke ut av boksen, men hvorfor ikke leve ut av boksen også? Så vidt jeg vet lever vi bare en gang, og da er tiden så alt for kort til å kun eksistere.

For litt siden slet jeg litt på den tanken. Jeg syntes livet var litt kjipt og hverdagen var så alt for forutbestemt. Jeg fikk litt klaustroforbi i mitt eget liv. Jeg følte jeg stagerte og ville gjøre noe mer. Derfor, en dag jeg fikk nok var valget klart at jeg måtte reise. Nå sitter jeg her med en billett til Bankok i Thailand og til Denpasar i Bali. Jeg vet nesten ikke helt hva jeg skal, men jeg skal leve litt. Oppleve litt, leve livet på en annen måte enn hva jeg har gjort tidligere. En drøm jeg har satt ut i livet, og jeg er så ufatterlig klar.

Ikke nøl med å tørre. Jeg har alltid turt litt for mye, kanskje blitt såret eller skuffet. Men noen ganger blir man så utrolig belønnet med å nettopp tørre. Det er ingen skam om det ikke går, det blir en desto større lykke når det går.

Kom igjen, gjør mer enn å eksister. LEV !

goodby 2011

Nå har vi akkurat gått inn i et nytt år, og for mange i den formening med “blanke ark”, men sannheten er at den eneste gangen vi mennesker hadde blanke ark, var det året vi ble født. For hvert år etter vår fødsel går vi inni det nye året med erfaringer, oppturer og nedturer fra året før. Forskjellen er kanskje bare at vi har lært av dem, og går inn i det nye med bedre forutsetninger for å nå nye mål og ha det bra.

2011 var det året jeg gikk ut av vgs, flyttet for meg selv og ble rett og slett mer selvstendig. Jeg har lært mye om meg selv, og jeg har fått bedre selvtillitt enn jeg har hatt tidligere. Jeg har studert, funnet ut at de valgte studiene slett ikke var for meg. Men jeg ga ikke opp av den grunn og gikk ut av semesteret med toppkarakterer. Så for meg var det en prøve som alt i alt gjorde meg sterkere og beviste for meg selv at jeg kunne.

De siste månedene av året stagerte jeg, mistet litt av det jeg hadde lært om meg selv. Jeg ble syk, jeg ble sliten og alt ble et slit. På toppen av det hele viste det seg at sykdommen var min egen feil. For en med cøliaki er det viktig å følge dietten og ikke late som om man kan spise det samme som alle de “normale”. Å pådra seg selv store betennelser i magen kaller jeg uvitenhet. 2011 var derfor et år jeg levde uvitent og pådro meg konsikvensene for det. Nå i 2012 skal jeg ikke leve slik igjen, jeg skal slett ikke være skyld i at min egen kropp blir ødelagt.

Jeg går ikke inn i det nye året med blanke ark. Jeg er fortsatt glad i mennesker som kanskje ikke er glad i meg. Jeg har fortsatt cøliaki og skal slett ikke forsømme det. Jeg har lært fra i fjord. Jeg går inn i det nye året med nytt mot derimot, og i februar reiser jeg til Bali og blir der til Mars. Den spontane delen av meg lever derfor i beste velgående med andre ord. Jeg gleder meg til dette året, av den grunn at jeg kommer til å få nye erfaringer, oppturer og nedturer. Jeg gleder meg til hvert år, hver dag.

Ingen må glemme at man lever sitt eget liv.

Make a change

Akkurat nå har jeg så mange tanker og følelser som roter rundt i hodet mitt. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om dem er positive eller negative. For dere vet, det er i hodet alt ligger. Det er hjernen som arbeider, det er der informasjonen og inntrykkene samles. Før trodde jeg det lå i hjertet, men jeg har innsett at hjertet bare er et organ som frakter blod gjennom kroppen. Det hender det pumper fortere noen ganger, men ellers har hjertet mitt det helt fint. 

Men hjernen min derimot, det er den som tar i mot alt og må bearbeide det. Det er ikke hjertet mitt som blir knust, det er i hjernen kaoset ligger. Skulle jeg hatt et knust hjertet måtte jeg eventuelt bli påkjørt av trikken. Etter å ha innsett dette er det ikke lenger hjerte jeg kan følge, men hjernen. Den jobber, den sprenges, er det noe som blir knust er det nettopp hjernen min. Den må tåle knall og fall i den forstand at jeg bombaderer den med tanker og følelser jeg ikke helt kan holde styr på. 

Det er hjernen min som har alle minnene, de gode og de onde. Det er der illusjoner, forventninger og skuffelser skapes. Det er den som bestemmer om jeg skal reise meg etter et fall eller ligge nede. Jeg kan ikke skylde på hjertet mitt, som bare hjelper meg med å pumpe blod. Nei, det er hjernen som må gjøre den emosjonelle jobben. Den tar beslutningene. Det er i hjernen alt ligger. Det er det følelsene og tankene dannes, ikke i hjertet. 

Hjertet er et organ som pumper blod, det blir ikke knust om noe fælt skjer. Hjernen derimot, den er noen ganger i tusen biter. 

we don’t need a title

Jeg er en sann kontrast av meg selv. Den ene dagen kan jeg finne meg selv på rommet mitt, men skriveblokken foran meg fylt av ord jeg har skrevet. Jeg liker å skrive. Jeg liker å lese. Det gir meg en indre glede og ro. Jeg trives i bokas og kladdebokens selskap. Mens den andre dagen derimot, kan jeg befinne meg blandt mange mennesker, kjente og ukjente totalt høy på vin. Da kan ingen gjette at jeg er jenta som har lesing som en hobby. For kan man kalle lesing og skriving en hobby? Eller blir man stemplet som en utrolig kjedelig person uten et liv? Jeg vil påstå at det er akkurat det som gir meg liv. Alle historiene, all inspirasjonen. 

Å uttrykke meg skriftlig er noe jeg kan. Muntlig derimot, jeg babler forferdelig. Holder aldri kjeft, skal ha meninger om alt og mener ditt og datt. Nei, det er skriftlig jeg uttrykker meg best, der får jeg satt flere ord på bablingen min. I det siste har jeg personlig vært i veldig dårlig form. Jeg har kjeftet på mamma som bare prøver å hjelpe, jeg har klaget hele tiden og rett og slett vært en pest å være sammen med.

I denne perioden har jeg uttrykt meg veldig mye skriftlig fordi jeg føler jeg ikke har noen å gå til.Det har hjulpet meg veldig mye på veien tilbake. Hvordan man gikk bort fra seg selv, hvordan formen påvirker psyken til å endre totalt personlighet. Når man ofte går 40 timer uten søvn er det kanskje ikke så rart det “klikker” til slutt å lar det gå ut over alle man er glad i. Skriving min blandt mange søvnløse netter, har fått meg til å forstå at jeg må ta opp kampen med meg selv. Jeg må kjempe for å komme tilbake til min egen kropp. Den er jo faktisk min, så jeg vil påstå at jeg burde ha alle rettigheter på å være boende i den. De tre siste månedene har vært en reise der jeg bare har eksistert utenfor meg selv. Og den reisen har jeg villet tatt alene, mens jeg betraktet kroppen men ikke sinnet mitt.  

Nå som jeg vet hva som forårsaket at jeg ble så syk, utslitt og en annen enn meg selv, er jeg klar for å komme tilbake. Jeg føler det for hver dag, at jeg er på vei tilbake. Jeg vil bli frisk, jeg kommer til å få sove igjen og jeg kommer til å orke å være aktiv uten å måtte kaste opp. Det har vært en slitsom reise, med mange tanker, bekymringer og tårer. Jeg har følt meg fortapt, jeg har følt meg fortvilet og ikke minst sinne. Men jeg har også følt meg heldig. Jeg har venninner som har holdt med meg selv om jeg har vært sur og ikke en perosn jeg ville vært med. De har holdt rundt meg og sagt det kommer til å bli bra. Og nå, har jeg endelig troen på at jeg kan bli det. Jeg har kanskje ikke fått handlet julegaver i år, men allikevel er jeg mer klar for julen enn noensinne. 

heart and mind

I can’t pretend that I’m not lonely 

Det er som oftes om kveldene, når lampen er slukket og dynen er som en lun hule rundt kroppen at jeg føler det. Ensomheten. Den brer om meg og det føles som om dynen kveler meg. Jeg får ikke puste, jeg får panikk. Jeg er alene. Jeg stirrer inn i veggen, den er tom. Jeg stirrer i taket, det er romt. Jeg stirrer ut i mørket, jeg er alene. Ensomheten.

I can pretend that it don’t matter 

Jeg våkner om morningen, tar opp rullgardinen og ser ut vinduet. Jeg ser mennesker løpe til bussen, trøtte mennesker, glade mennesker. Hvem er jeg når folk ser meg på gaten? Jeg går til speilet og innser .. jeg kan ikke late som om det ikke plager meg. Jeg kan ikke late som at det ikke skriker innvendig. Jeg kan ikke late som at det ikke betyr noe.

We all wanna be warm when it’s cold 

Det er varmet, men jeg fryser. Følelsene innvendig er som en fryser, som fryser store istapper innvendig. Uansett hvor varm jeg er vil de ikke tine. De bare vokser seg større, kaldere og hardere. Jeg er stiv. Jeg er varm. Jeg er kaldt. Jeg er en iskrystall. Jeg vil at noen skal holde rundt meg, tine opp smerten innvendig. Tine opp all frykt som har bredt seg rundt i kroppen min og nekter å gi slipp.

I’m able to close my eyes 

Øynene mine er vidåpne, stirrende og store. Jeg ser ingenting. Jeg kan ikke se og det skremmer meg…

dette er ikke en personlig tekst om mine følelser.

ærlig.

akkurat nå føler jeg ingenting.

Følelser rundt det å velge feil

Jeg husker følelsen av da jeg sto i skolegården og fikk bevis på at jeg hadde gjennomført tretten år skolegang. Jeg følte en lykkerus, en følelse av mestring og jeg smilte fra øre til øre mens jeh tenkte: det er nå det begynner.

Mye har forandret seg siden den den dagen i juni i skolegården. Jeg kom inn på hele fem forskjellige skoler. Men hva skulle jeg velge? Valgtet endte på en skole i oslo, utfordrende fag jeg egentlig ikke visste så mye om men som jeg syntes virket spennende. Jeg tok med meg selv og flyttet inn i en leilighet på et rolig og koselig sted i Oslo. Klar for nye eventyr, utfordringer og venner. Gresset er grønnere på andre siden sier det, men jeg har erfart at det ikke alltid er tilfelle.

Nå sitter jeg her. Utslitt. Ikke av skolen, ikke av de nye fantastiske vennene mine, men av tankene mine. Den befrielsen av å kunne gjøre hva jeg vil har satt meg i fengsel. Det tok ikke mange månedene før jeg fant ut at både Oslo og studiene ikke var noe for meg. De passer ikke personligheten min og jeg begynte å angre på at jeg ikke begynte på studiene jeg egentlig kom inn på i Lillehammer. Misforstå meg rett, jeg har det veldig bra her. Jeg liker å være selvstendig og jeg har blirr veldig glad i mange. Men det tærer på å ikke gjøre noe man brenner for.

Jeg har somregel store amisjoner. Så selv om jeg allerede i september bestemte meg for å slutte, bestemte jeg også meg for å få toppkarakterer dette semestret. Det har jeg greid hittil med hardt atbeid og selvdisiplin. Men det har vært vanskelig og utfordrende med mange tøffe dager. Gleden er derfor stor av at det snart er over.

Jeg gleder meg allerede til neste år. Hvordan kan jeg si at det skal gå bra neste skoleår tenker kanskje dere? Men sannheten er at jeg har lært ufattelig mye om meg selv og mine egenskaper. Jeg har lært å kjenne på følelsene mine på en helt annen måte enn før. Så de syv månedene jeg har før jeg flytter til Lillehammer skal brukes til lystbetonte ting. Jeg skal forberede meg, skal til rådgiver og endelig gjøre noe jeg har lyst til Jeg har bare ikke visst det før nå ..