we don’t need a title
Jeg er en sann kontrast av meg selv. Den ene dagen kan jeg finne meg selv på rommet mitt, men skriveblokken foran meg fylt av ord jeg har skrevet. Jeg liker å skrive. Jeg liker å lese. Det gir meg en indre glede og ro. Jeg trives i bokas og kladdebokens selskap. Mens den andre dagen derimot, kan jeg befinne meg blandt mange mennesker, kjente og ukjente totalt høy på vin. Da kan ingen gjette at jeg er jenta som har lesing som en hobby. For kan man kalle lesing og skriving en hobby? Eller blir man stemplet som en utrolig kjedelig person uten et liv? Jeg vil påstå at det er akkurat det som gir meg liv. Alle historiene, all inspirasjonen.
Å uttrykke meg skriftlig er noe jeg kan. Muntlig derimot, jeg babler forferdelig. Holder aldri kjeft, skal ha meninger om alt og mener ditt og datt. Nei, det er skriftlig jeg uttrykker meg best, der får jeg satt flere ord på bablingen min. I det siste har jeg personlig vært i veldig dårlig form. Jeg har kjeftet på mamma som bare prøver å hjelpe, jeg har klaget hele tiden og rett og slett vært en pest å være sammen med.
I denne perioden har jeg uttrykt meg veldig mye skriftlig fordi jeg føler jeg ikke har noen å gå til.Det har hjulpet meg veldig mye på veien tilbake. Hvordan man gikk bort fra seg selv, hvordan formen påvirker psyken til å endre totalt personlighet. Når man ofte går 40 timer uten søvn er det kanskje ikke så rart det “klikker” til slutt å lar det gå ut over alle man er glad i. Skriving min blandt mange søvnløse netter, har fått meg til å forstå at jeg må ta opp kampen med meg selv. Jeg må kjempe for å komme tilbake til min egen kropp. Den er jo faktisk min, så jeg vil påstå at jeg burde ha alle rettigheter på å være boende i den. De tre siste månedene har vært en reise der jeg bare har eksistert utenfor meg selv. Og den reisen har jeg villet tatt alene, mens jeg betraktet kroppen men ikke sinnet mitt.
Nå som jeg vet hva som forårsaket at jeg ble så syk, utslitt og en annen enn meg selv, er jeg klar for å komme tilbake. Jeg føler det for hver dag, at jeg er på vei tilbake. Jeg vil bli frisk, jeg kommer til å få sove igjen og jeg kommer til å orke å være aktiv uten å måtte kaste opp. Det har vært en slitsom reise, med mange tanker, bekymringer og tårer. Jeg har følt meg fortapt, jeg har følt meg fortvilet og ikke minst sinne. Men jeg har også følt meg heldig. Jeg har venninner som har holdt med meg selv om jeg har vært sur og ikke en perosn jeg ville vært med. De har holdt rundt meg og sagt det kommer til å bli bra. Og nå, har jeg endelig troen på at jeg kan bli det. Jeg har kanskje ikke fått handlet julegaver i år, men allikevel er jeg mer klar for julen enn noensinne.
